I går (lørdag) sov jeg og Bina leenge. Deilig!
Hunder er veldig tilpasningsdyktige, og Bina er definitivt en B-hund, som sine matforeldre. Tonny måtte tidlig på jobb, og da så Bina sin sjanse ganske raskt. Jeg våknet til dette synet:
Etter at vi hadde fått i oss litt mat, lusket vi ned til leiligheten under, hvor vi fant min søster, Elisabeth. Et søtt morgentryne, som ble velvillig med på tur.
Som jeg nevnte i forrige innlegg, var planen å gå tur på Hellestøstranda med Siddisgjengen, og tur ble det. Hvor mange hunder det var, har jeg ingen oversikt over. Men den som måtte trave foran gjengen, over strandynene, for å lete etter pelstrollet sitt, det var meg. Bina hadde funnet seg noen lekekamerater som ikke hørte til oss, og som var på vei en helt annen retning enn oss. Med langline og en hund som har bedret seg på innkalling betraktelig, var det ikke noe problem å hanke henne inn. Heldigvis syntes damene at Bina var "så utrolig snill", at det gikk heldigvis bra. Det er ikke alle som er like sportslige når det kommer til løse hunder.
Her er noen av hundene i godbitsøk i enden av marsjen, før vi snudde og gikk samme vei tilbake.
Vel hjemme måtte både Bina og matmor i dusjen. Hver for seg, altså. Jeg tok ikke bilde denne gang, men hun så vel omtrent slik ut:
Etterpå var det livets glade dager. Spesielt da vi våknet i morges. Tror Bina var en av de få som faktisk jublet over at det hadde snødd i løpet av natten. Her i Stavanger blir det bare til is etterhvert uansett. Men samme dag som det snør, er jo en fin dag. Turen i formiddag gikk til myye snøballspising og løping etter snøballer som Tonny kastet. Matmor hang på slep etter langlinen. Et vakkert syn, vil jeg tro.
Klar:
Angrip snøballen:
Spis snøballen:
Etter middagsbesøk med to små tantebarn, ligger Bina, i skrivende stund, strekk ut i vinterhagen, mens vi tobeinte spiser hjemmelaga fastelavensboller. Nam!
